Leserbrev fra karantenehotell

Publisert: (Oppdatert: )

Koronapandemien har herjet og stengt ned land etter land, og til slutt ble hele verden preget av nye rutiner, massetesting og karantenekrav. En gruppe mennesker som ble kanskje hardest rammet av pandemien, med både strenge innreiseregler og karantenekrav, er utenlandske oljearbeidere.

Marius Mastad, nestleder i SAFE klubben Equinor sokkel, har hatt sin del av fortvilte medlemmer som ba, og fortsatt ber om hjelp. Her er en av mange e-poster han får om karantenetiden.

Mannen som har skrevet dette brevet ønsker å være anonym.

En vanlig dag på karantenehotell – krenkende, ensomt og mentalt belastende

En vanlig hverdag på karantenehotell er som et fengsel. Vi blir sett på som pest av både personalet og hotellgjester. Man forsøker å skape innhold i hverdagen, der måltidene, i tillegg til en tur ute i frisk luft, gir en type rutine. Men den ensomheten vi blir tvunget inn i er både krenkende og meget mentalt belastende. Det er ikke slik som noen kanskje tenker, at dette er et flott hotellopphold. Er dette virkelig i henhold til lov om menneskerettigheter? Vi har ingen form for betaling eller kompensasjon for den tiden vi blir fratatt fra vår innarbeidede avspasering, og dette blir MANGE dager. Vår bevegelsesfrihet er meget begrenset. Equinor, som min arbeidsgiver, virker ikke å bry seg i det hele tatt.

Karantene oppleves som et fengselsopphold

Før innreisekarantene har man en uro og angst for den ekstremt belastende perioden som karantenen innebærer. Det er enormt energitappende. Etter karantene er man utrolig sliten da det oppleves som en pålagt type «fengselsopphold», med lite mulighet for frisk luft, eller noen form for sosialt samvær med andre. Det sliter hardt på fokuset og given man trenger for å levere på topp under offshoreperioden, noe som i seg selv normalt er meget krevende, spesielt i disse tider. Igjen, uten noen form for kompensasjon. Equinor skylder på regjeringen, eller at det er en for liten gruppe ansatte som er påvirket. Det kreves for store kostnader å avhjelpe oss. Det er absolutt ingen empati eller vilje til å hjelpe.

– Livet er MEGET utfordrende både personlig og for familien

Det mest stressende for meg og familien min er at vi ikke har sett noen slutt på denne situasjonen som er oppstått i forbindelse med COVID-19 pandemien. Nå kan det se ut til at de som er vaksinert kan slippe karantene hvis det europeiske vaksinesertifikatet kommer på plass i løpet av sommeren. Dette hjelper ikke de som ennå venter på å få vaksinen.

Sist jeg dro til Norge var jeg borte i over en måned hjemmefra, men fikk ingen kompensasjon for dette. Er dette rettferdig? Nei, det er en skam.

Tvunget inn i permisjon uten lønn

Jeg har selv blitt tvunget av hensyn til egen familie inn i permisjon uten lønn. På grunn av sakens innhold burde tillitsvalgte blitt kalt inn til samtale av bedriften, da det direkte påvirket min arbeidssituasjon og sysselsetting. Det var ingen informasjon gitt om at tillitsvalgte burde vært til stede. Det er mye her som er gjort feil fra arbeidsgiver sin side. Alt dette ble jeg gjort oppmerksom på i ettertid av SAFE sine tillitsvalgte i Equinor sokkel.

«Jeg orker snart ikke mere»

Jeg har ikke blitt sykmeldt, men nå er situasjonen blitt så kritisk at jeg vurderer det sterkt. Jeg orker snart ikke mere. Det går hardt inn under huden, og vi føler at Equinor ikke har hatt noen bra plan for oss utenlandske ansatte. Vi sitter med en følelse av at vi ikke er verdt noe.

Vi føler at Equinor ikke har tatt arbeidsgiveransvar eller gjort noen forsøk på å tilrettelegge for oss, utenlandske ansatte. Vi har fått bære mye av de sanksjonene som er blitt pålagt. Dette mener jeg er urettferdig og i tillegg uten noen form for kompensasjon! De fire ukene opparbeidet avspasering er og har blitt oppspist i ekstrem planleggingstid, uro og dårlig magefølelse. I tillegg har vi den opp til ti dager lange karanteneperiode som pålegges i forkant av hver offshoretur.

Det blir vanskelig å stille på jobb for Equinor for ettertiden, når de påståelig nok har høye krav på at det skal være et godt arbeidsmiljø for alle i bedriften. Hvordan er det forenelig med den måten vi blir behandlet på?

Tillitsvalgte er fortvilet over situasjonen

Mastad er fortvilet, for klubben i SAFE i Equinor har det vært forferdelig å høre hvordan medlemmer med bosted i utlandet har hatt det gjennom denne pandemien. I tillegg til alle belastningene samtlige på sokkelen har hatt for å holde produksjonen i gang.

– De har måttet ofre fritid og samvær med familie for å opprettholde sin arbeidsplikt overfor Equinor, sier han. Det er ikke få forslag vi har spilt inn til bedriften med den hensikt å lette byrden våre medlemmer har måttet bære gjennom hele denne perioden.

Det har vist seg å være nesten umulig å finne løsninger som bedriften har akseptert. Equinor har vist liten vilje for reelle tiltak, enten i form av kompensasjon eller lettelser, som hadde gjort situasjonen levelig for våre medlemmer bosatt i utlandet.

– Nå er vi kommet til det punktet at vi, gjennom vaksinering og europeisk vaksinesertifikat, ser at flere vil kunne slippe innreisekarantene kanskje allerede i løpet av juli måned. Det vil selvsagt avhjelpe bare de som er fullvaksinert eller som treffer de andre kriteriene for å slippe karanteneopphold. Vi har fremdeles mange medlemmer som ikke er der ennå, som må fortsette slik de har gjort siden mars 2020, sier Mastad. Vi sitter igjen med en dårlig erfaring, som tilsier at det må gjøres en grundig evaluering av arbeidsgivers ansvar overfor de ansatte for fremtiden. Vi kan ikke godta at situasjonen våre medlemmer har vært i frem til nå, får lov til å gjenta seg.

Medlemmene våre straffes for å bo i utlandet

Forbundsleder Hilde-Marit Rysst mener det er tragisk at arbeidsgiver ikke har vært mer villig til å bedre tilrettelegge for denne arbeidsgruppen eller ta inn over seg hvilke konsekvenser pålagt karantene har hatt på den enkelte.

– Vi har nå levd med pandemien i over halvannet år. Det er vanskelig for oss som ikke har blitt satt i karantene å forstå hvor tøft det egentlig er, sier Rysst. Det sammenlignes, ikke overraskende, med å bli satt i fengsel. Fengsel er en metode for straff, da har den det gjelder blitt dømt for et kriminelt forhold. Det våre medlemmer nå opplever er en handling som oppleves som straff. En straff for å bo i et annet land enn Norge! At bedriftene da ikke går med på å legge til rette, sørge for at karantenen kan gjennomføres så smertefritt som mulig, det fremstår uforståelig for SAFE, og er sterkt kritikkverdig.

Mye å lære fra pandemiåret

SAFE har ved flere anledninger, i forskjellige partsarenaer, belyst denne problematikken. Utfordringen er at ingen vil ta ansvar. SAFE mener norsk arbeidsliv skulle vist seg bedre enn det har gjort i denne pandemien. Forskermiljøet har en gullgruve å forske i nå, i form av psykiske virkninger den gjentatte karantene gjennomføringen har gitt.

Skriv ut siden