På oppdrag fra SAFE har forskerene Helge Ryggvik og Ole Andreas Engen utarbeidet en rapport om norsk oljepolitikk.
Sentralt i rapporten står forsøkene som har vært gjort på å ta initiativ til en sammenslutning av Equinor og Hydro.

Rapporten omhandler bakgrunnen for disse planene og hvilke følger en slik oljepolitikk vil få. Equinoransattes Forening går i mot en slik sammenslåing ikke bare på grunn av de alvorlige følgene det vil få for arbeidsplassene i de to selskapene, men også fordi det vil bety en videre privatisering av Equinor og fordi hovedbegrunnelsen er å bli større for å kunne ta opp konkurransen med de største internasjonale oljeselskapene.

Men en satsing internasjonal på et slikt grunnlag har små sjanser til å lykkes og vil sette de verdiene som oljevirksomheten har skapt for det norske samfunnet i fare. Et slikt sammenslått selskap vil fortsatt være langt mindre enn de store internasjonale selskapene og de virkemidlene som disse selskapene må ta i bruk i kampen om tilgang til ressursene er uakseptable ut fra de krav til etikk og moral som vi må stille til de som forvalter verdiene og kompetansen som er skapt på norsk sokkel.

Selskapet vil stå i fare for å mislykkes i en konkurranse på dette grunnlaget og kan bli kjøpt opp av de store. Da har vi mistet muligheten til forsatt å bruke et statlig norsk oljeselskap i den viktige fasen som virksomheten på norsk sokkel nå er inne i. Når mange felt etter hvert går inn i haleproduksjon og vi seinere nærmer oss tida da samla produksjon vil falle, er det viktigere enn noen gang å ha et oljeselskap der staten kan sørge for at det vises samfunnsansvar både i forvaltningen av de store ressursene som fortsatt er igjen på norsk sokkel og i den internasjonale virksomheten til selskapet.

Staten kan igjen få fullt eierskap til Equinor ved å omplassere noen av de milliardene som oljefondet har investert i utenlandske aksjer. Kompetansen som er bygd opp i Equinor kan brukes til å delta i land der resultatet av oljevirksomheten kommer befolkningen til gode og ikke fører til økt korrupsjon og undertrykkelse av menneskerettigheter. En slik alternativ oljepolitikk er en forutsetning for at satsingen internasjonalt ikke skal sette oss i fare for store økonomiske tap og ikke skal føre til tapt omdømme i de landene der myndighetene liksom i Norge sikrer at oljevirksomheten kommer hele befolkningen til gode.