Equinors ledelse la fredag 16. september fram informasjon om at kostnadene for Snøhvit prosjektet vil bli 7 milliarder kroner større enn det som tidligere er opplyst fra selskapet. Oppstart av prosjektet vil bli forsinket med åtte måneder.

Det er etter min mening to hovedårsaker til denne situasjonen. Den ene er at kostnadsoverslagene i utgangspunktet var urealistisk lave. Den andre er at forsøket på å leve opp til så lave kostnadsrammer førte til at kostnadene blir høyere enn det som hadde vært nødvendig. Det har blitt valgt løsninger som ikke holdt mål og dermed påløper det store koste kostnader til å rette dette opp. Fordi man la opp til at prosjektet skulle bli billigere enn det som var mulig, ble det dyrere enn det som var nødvendig.

Begge disse årsakene har sitt utspring i en tidligere ledelse som var sterkt prega av en fundamentalistisk markedsliberalisme. Til deres tankegang hørte en påstand om at oljeprisen framover ville holde seg på 10 dollar fatet , men at selskapet på tross av det skulle opprettholde fortjenesten på samme nivå som om oljeprisen hadde vært 20 dollar fatet. Dette førte til krav om kostnadsreduksjoner som før eller siden var nødt til å komme i konflikt med erfaringene fra virkelighetens verden.

Det er spesielt beklagelig at dette også bidro til nedleggelse av viktige arbeidsplasser i norsk oljeindustri. SaF støttet protestene mot Equinor fra fagforeningen på Rosenberg Verft da en kontrakt for Snøhvit ble tildelt det spanske verftet Dragados. Fagforeningen på Rosenberg sa ikke at de var i mot at prosjektet var satt ut på anbud, men de hevdet at tildelingen var gjort på sviktende grunnlag.

Dagens ledelse i selskapet bør ha forutsetninger for å drive virksomheten ut fra en forutsetning om at det viktigste er å løse oppgavene med forvaltning og utvinning av olje- og gassressursene på en forsvarlig og god måte. Det innebærer sikkerhet for mennesker og miljø, og utvikling av prosjekter som gjøres «riktig første gangen». Bruk av tekniske løsninger som gir høy effektivitet og god avkastning vil selvfølgelig være en del av dette, men vi må ikke la en ensidig vekt på størst mulig avkastning ødelegge mulighetene til å løse oppgavene våre. Det må være slutt på at økonomer får styre utviklingen ved å «tenke på et tall» og i stedet må planleggingen preges av at den tekniske og praktiske kompetansen i selskapet utnyttes fullt ut i styringen av nye prosjekter.